Appell Sunniva Vetland, Naturvernforbundet

I dag 16 juni arrangerte ForMat-Prosjektet Gratis lunsj på Eidsvoll Plass.
Der serverte de mat som visstnok skulle være reddet fra søpla til over 2000 mennesker, og jeg holdt appell.

Den hørtes ut som dette:

I invitasjonen jeg mottok i posten ble jeg invitert som representant for Natur og Ungdom. På programmet stod det Naturnvernforbundet. Men jeg representerer her ingen av dem. Jeg representerer kun meg selv, og jorda jeg står på. Jeg heter Sunniva, er 21 år, bor i Kristiansand og er arbeidsledig. Noe som resulterer i at jeg jobber som butikkmedarbeider, barista, barnehagetante, kostymesyerske, designer og kunstner.

Da jeg i fjor høst kom hjem fra ett halvt års opphold i slummen i Nairobi begynte jeg å spise mat fra søpla. Jeg hadde kunnskaper om mengdene som ble kastet etter å selv å ha jobbet i butikk, og når jeg så perspektivene bak matvarene var det helt ulevelig for meg å være en del av dette. Ikke bare var det vanskelig å forholde seg til at vi påstår vi at vi har dårlig råd om vi ikke har råd til fersk mat hver dag, mens man i Kenya har det greit om man har råd til ris og bønner, i tillegg kaster vi det ekstreme overskuddet vårt uten å lee ett øyelokk.

Heidemarie Schwermer i Tyskland har valgt å leve uten penger og gjort dette nå i 14 år fordi, som hun sier ; »det rett og slett ikke går an på denne måten lenger».

Og hun har så rett, for det går ikke an lenger og det er feil at vi skal sprøyte jorda full av kreftfremkallende gift og pine den ut med monokultur.

Det er feil at vi skal kjøpe opp jord i fattige land for å kunne produsere mat så billig at det passer til Ola Nordmanns lommebokpreferanser, enda han ikke bruker mer enn 11% av inntekten sin på mat.

Det er feil at vi skal kunne forurense med å importere mat fra alle verdens hjørner på bekostning av klimaet fordi vi krever dvask asparges hele året.

Det er feil at EU får bønder til å kaste opp til 50% av alt de produserer fordi poteten er for stor, for skeiv, for liten eller for rar til å være en førsteklasses potetet når 1 milliard mennesker sulter.

Det er feil at vi skal være så bortskjemte at vi på død og liv skal ha det perfekte og ikke kan kjøpe en litt brun banan til nedsatt pris.

Og enda mer feil blir det når det kommer låser på containere for at handelsstanden ikke skal miste kunder som i opprør mot galskapen tar tilbake litt av det som kastes.

I Danmark har handelsstanden blitt så lei av disse såkalte »dumpsterdivers» at de kaster såpepulver på maten de kaster for at den skal bli uspiselig, og det er flere steder de føler behov for å ansette mennesker som vakter for å vokte søppelet sitt.
Jeg har personlig vært grunnen til at en Kiwi-butikk fikk seg gjerder for å skjule at de kaster mat to dager før de går ut på dato i frykt for at noen skal finne den på hylla og kreve den eller tilsvarende vare gratis.

Nei, det går rett og slett ikke an å fortsette på denne måten.

Vi snakker mye om bærekraftig utvikling.
Men det enkleste og det jorden trenger sårest er ikke utvikling som ofte er tett knyttet opp mot økonomisk vekst-det er en pause jorden trenger.

Det kapitalistiske systemet vi i dag følger slavisk er basert på uendelig vekst, og i en verden med begrensede ressurser er det absurd å ikke snart vurdere å tenkte i nye baner.

Og vi produserer for mye for å skulle oppdrettholde veksten vår.
Det er ingen hemmelighet at vi her i Vesten kaster tre ganger så mye som skal til for å mette hele verdens sultende befolkning for ikke å snakke om all maten som unødvendig blir konsumert og har gjort dette til en tidsalder hvor overvekt er en alvorlig livsstilssykdom. I gjennomsnitt kaster hver Nordmann 70kg mat årlig. Dette kunne mettet flere ganger så mange som trenger det.

Og det er ikke bare matproduksjon som er et problem. All produksjon er et problem for miljøet. All plast noen gang produsert finnes fortsatt den i dag i dag, forutsatt at den ikke har bitt brent, ettersom det tar hundrevis av år å bryte ned bare en enkelt plastpose. Så hvorfor tar vi ikke heller av det vi allerede har og resirkulerer framfor å produsere nytt?
Mitt sterkeste ønske og grunnen til at jeg henter mat fra containere er at jeg ikke har lyst til å legge igjen noe fotspor.

Og det er jo dette uttrykket bærekraftig utvikling i utgangspunktet handlet om- å etterlate jorda like bra som vi fikk den eller bedre- er det da noen annen mulighet enn å slutte å produsere ting som bare havner i søpla uansett etter en kort levetid?

Det er mange tiltak som kan komme inn og hindre at all denne maten vi overprodusere blir kastet, med for eksempel arrangementer som i dag. Jeg selv lever nesten utelukket på mat jeg finner i søpla. Og det er fin mat. Det er god, næringsrik og luksuriøs mat. Jeg metter både meg og mine venner og jeg spiser bedre enn jeg noen gang vill hatt råd til og likevel er jeg ikke fornøyd-for denne maten burde aldri vært produsert!

Jeg skulle ønske jeg kunne glede meg så til de grader over mozarella’en og parmaskinken min, og bli som mine likesinnede irritert over at jeg går til media, men det klarer jeg ikke for det er så tydelig- dette er alt for mye for at jeg skal kunne spise det opp og det burde ikke være her.

Selvfølgelig kan vi oppdrette en matsentral og få distribuert maten til bymisjonen og blåkors som videre kan distribuere det til noen som trenger det, det hadde vært ideelt for å gjøre det beste ut av dagens situasjon.

Men det vil fortsatt være ett overskudd og vi vil fortsatt okkupere landeområder i fattige land som så sårt trenger jorden selv, mens våre egne bønder her i Norge sliter med å kunne livnære seg.

Og EU vil fortsatt kaste 40-50% av potetene de produserer på jordene siden de ikke passer inn. Hva sier dette om oss? At vi kaster fullt spiselig mat siden den ikke per definisjon er vakker ut i fra våre ekstremt strenge rammer?

Det vi trenger er å stoppe opp og se historien bak alt vi holder i hendene og vi omgir oss med daglig.
Og spørre oss selv om dette er riktig.
Om det er riktig at vi utrydder orangutangene for at Mills skal kunne ha billig palmeolje i majonesen eller margarinet du spiser til frokost. Dere vet, Mills er Norges største importør av palmeolje hvilket plantasjene står for hovedgrunnen til at regnskogen i Indonesia blir kuttet ned, og Mills sier selv de jobber med bærekraftig utvikling.
Og vi må spørre oss selv om det er riktig at vi piner ut jord for å produsere mat vi uansett bare vil ha halvparten av, om det er riktig at barn og kvinner jobber 12 timer dagen med speed i kaffen for at du skal få moderne klær(noe som har skjedd hos Tommy Hilfinger), om det er riktig at vi forsøker skjule hvor mye det er vi kaster med gjerder, låser og vakter, og om det er riktig at kjeder ødelegger mye av det brukbare de kaster for at ingen skal få lov til å utnytte dette.

I Agder taper Norgesgruppen 10 millioner i året på mat som blir kastet.
Og da spør jeg; hvem er det egentlig som vinner på dette?

 

Advertisements

5 responses to this post.

  1. Posted by Olav Gloppestad Abrahamsen on juni 16, 2011 at 7:30 pm

    Veldig bra Sunniva, får en absolutt til å tenke. 🙂

    Svar

  2. Posted by Wenche Ellingsen on juni 16, 2011 at 9:54 pm

    Kjempebra Sunniva, vi trenger sånne som deg som sier høyt ifra:-) Fortsett selv om det er en tung vei å gå!

    Svar

  3. Posted by Marte Rostvåg Ulltveit-Moe on juli 5, 2011 at 9:00 pm

    Sunniva: You rock!

    Svar

  4. Posted by Marte on august 5, 2011 at 6:33 pm

    så bra skrevet! Er nyinnviet søppelstuper, og lite lærd på markeds/søppelsituasjonen og tingenes tilstand, men håper å være mer opplyst for hver dag som går. TAKK for nyttig info!!!

    Svar

  5. Kjempebra skrevet. Skrik det ut fra taktoppene. Dette går ikke lenger!

    Svar

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: